Jeg så julefreden.

Jeg var på vei ut av bykjerna i Kristiansand. Handlegata flommet over av mennesker i alle aldre som var ute for å sikre seg de siste julegavene. Der var brente mandler, barn med fioliner, handleposer og kredittkort i mengder. Det var en av de dagene når du spør deg selv: Hvor gjemmer alle disse folka seg til vanlig?

Jeg kom ut av kvadraturen og var på vei over den gamle Lundsbroa. Under meg fløt Otra bedagelig og det så ut som fisken i vannet hadde juletrefest. Der var et yrende liv under overflaten, og ett og annet vak spredte ringer i vannet.

Så gikk det opp for meg: jeg kan jo stoppe her hvis jeg vil. Jeg har ingenting jeg skal rekke. Eksamen er over, bøkene lagt bort, folk flest har dratt hjem for jula. Jeg har all den tiden jeg måtte ønske. Jeg ble stående og lene meg over rekkverket på broen, så måker og ender fly forbi og prøvde å gjette hvor fort elva fløt ut i havet.

En dame stoppet opp noen meter borte. Hun lente seg ut for å undersøke hva jeg sto og så på. Jeg smilte til henne. Hun smilte brydd tilbake og fortsatte på sin vei. Jeg lurer på om hun skjønte at det var julefreden jeg sto og så på.